Kunsten på Elveseter

Familien Elvesæter har bygget opp en betydelig samling av kunst og bondeantikviteter med en klar hovedvekt på det norske fra andre halvdel av 1800-tallet. De handlet hos de store norske kunsthandlerne så vel som av internasjonale auksjonshus. Samlingen består imidlertid også av en del andre typer verk. Samlingen forteller ikke bare noe om tiden den representerer, men også i aller høyeste grad noe om stedet og ætten Elvesæter. Videre er den helt spesiell i norsk sammenheng og har gjort seg bemerket i de fleste kunstinteresserte kretser her til lands.

Nedenfor følger en presentasjon av de mest betydningsfulle kunstnerne og verk fra Elvesæter-samlingen. De er ført opp i kronologisk rekkefølge etter fødselsår da dette kan hjelpe med forståelsen av verk og kunstnerskap. Kunstmiljøet i Norge var- og er også såpass begrenset at det er interessant å se hvem som fulgte i hverandres fotspor og hvilke utdanningsinstitusjoner som gjorde seg gjeldende når. I Elvesæter-samlingen er både kunstnere med bakgrunn fra Düsseldorf, München og Paris representert. Disse tre byene var alle svært viktige for norske kunstnere.

Adolph Tidemand

1814-1876

Adolph Tidemand hadde opprinnelig et ønske om å bli historiemaler, men har definitivt gjort seg mest bemerket som folkelivsmaler. Han studerte i København før han tok turen over til Düsseldorf, hvor han etterhvert skulle få en svært viktig rolle. Etter oppholdet i Düsseldorf reiste han til München, Roma og til sist Norge. I 1845 vendte han igjen tilbake til Düsseldorf. Her stod genremaleriet og etterhvert folkelivsskildringer sentralt, noe som passet Tidemand bra. Han foretok reiser gjennom Norge I 1843 og 1844, noe som satte dype spor. Dette ville påvirke motivvalgene hans I tiden fremover. Det var viktig for ham å skildre det typisk norske, og han har derfor i stor grad holdt seg til motiver som dåp, bryllup,  begravelser og andre religiøse skikker  over det hverdagslige. Det var ikke viktig med særpreg i selve motivet, men avgjørende å skildre noe som var norsk på en mer permanent og allmenn basis. Ønsket om å fremme det nasjonale var i J.C.Dahls ånd. Komposisjonene var stramme som i historiemaleriet, en sjanger Tidemand tidlig hadde vært opptatt av. Karakteristiske ansikter med sterke trekk var avgjørende for kunstneren i hans valg av modeller. Han brukte modeller fra alle lag i samfunnet. Likevel brukte han ofte kollegaer i Düsseldorf som modeller. Folkedraktene som var så viktige for Tidemand, er gjengitt ned til den minste detalj i bildene. Grunnen til at dette var av stor interesse i tiden, hadde selvsagt en sammenheng med at man var opptatt av å vise frem det typisk norske. I tillegg til å være en stor kunstner, dokumenterte Tidemand sin egen samtid helt konkret og i større utstrekning enn andre kunstnere. Han etterlot seg hele 80 folkedraktsplagg som i dag er å se på Norsk Folkemuseum.

Mange av motivene fra de mest kjente komposisjonene til Adolph Tidemand gikk igjen, først og fremst som bestillingsverk. Han fortsatte å reise gjennom Norge resten av karrieren. Jo mer opptatt han ble av detaljer, dess vanskeligere ble det imidlertid å skape liv i bildene, en kombinasjon som viste seg å være svært utfordrende. De tre Tidemand-verkene i Elvesæter-samlingen er alle laget etter 1850. Dette er en fruktbar periode for kunstneren og han lagde mange viktige motiver i denne perioden. Dramaet og alvoret har tatt over etter den idyllen som var gjennomgående for tidligere bilder. Den romantiske gjengivelsen av bondeliv var i ferd med å forandre seg i takt med resten av samtidens strømninger.

Norsk gravøl

1854

Maleriet fra 1854 er et svært sentralt Tidemand-motiv og er det som har vært lengst på Elvesæter. Bildet har tilhørt Jessie Elvesæters grandtante og hang på Høvik hovedgård i Bærum. Det ble i sin tid kjøpt hos Blomqvist Kunsthandel. Motivet er interessant, ikke bare som et sentralt verk med en tydelig komposisjon, men også på grunn av antikvitetene i bildet. Slik sett passer maleriet svært godt inn i Elvesæter-samlingen. Det henger blant annet et veggteppe i bakgrunnen, og man kan tydelig se en vakker sølvkanne i forgrunnen.  Maleriet er gjengitt i mye litteratur. Det finnes to versjoner av dette motivet i følge Lorentz Dietrichson som på slutten av 1800-tallet skrev den mest komplette verksfortegnelsen over Tidemands utgitte verk. Den andre versjonen omtales som en ”ufuldført skizze” og henger i Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design i Oslo. Tidemand arbeidet med maleriet fra tidlig i februar til slutten av august. Det var med på verdensutstillingen i Paris i 1855 og ble senere stilt ut i Berlin hvor det ble solgt.

Maleriet viser tilbake på et dødsfall som har funnet sted, samtidig som man aner fremtiden for de ulike menneskene som er skildret. Man kan i hvert fall begynne å tenke gjennom hva dødsfallet betyr for dem og hvordan livet blir etterpå. Tradisjonen for gravøl gikk ut på at man inviterte naboer og andre til gjestebud den syvende dagen etter dødsfallet. Det var en viktig begivenhet som skulle lede den avdøde trygt i graven. Som regel endte gravølet i en lystig fest. Døden står sentralt i flere av Tidemands motiver. Den lille gutten midt i bildet er sønnen til avdøde. Måten han vrir seg bort fra betrakteren og inn i bildet på, er med på å trekke oss inn i situasjonen. Ved fotenden av kisten står ølkannen til gravølet. Selv om gravøl som regel endte med fest, var det innledningsvis en rolig, trykket stemning med familie og naboer som ba og sang for den avdøde.

Sognebud

1862

Dette maleriet fra 1862 regnes også som et av Adolph Tidemands hovedverk. Det viser utdelingen av nattverden i en røykstue i Hardanger. Røykstuer var et yndet interiør i Tidemands bilder, mye på grunn av den spesielle lyseffekten han oppnådde ved å skildre motiver i disse omgivelsene. Det er noe nesten religiøst over lyset som siver inn og blander seg med røyken i et ellers dunkelt rom. Flere av hans aller mest kjente malerier, som for eksempel Haugianerne (1852), er malt fra røykestuer. Sognebud er svært kjent motiv og Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design har en versjon av dette. Det er den mest kjente av Tidemands såkalte nattverds-komposisjoner. Presten velsigner her den døende for aller siste gang. Tidemand var svært opptatt av sakramentsutdeling som motiv, og lagde hele seks versjoner av dette temaet. Denne versjonen tar for seg et større utsnitt og flere mennesker enn flere av de andre versjonene.  Verket ble malt for verdensutstillingen i London samme år. Her ble det solgt for 14.400 kroner. Elvesæter kjøpte bildet i London på slutten av 60-tallet og det har vært i familien siden. Det sies at Adolph Tidemand hadde et forhold til prestedatteren hvis far her er avbildet. Presten gikk ikke god for Tidemand og denne skepsisen vises tydelig i flere bilder.

Anders Monsen Askevold

1834-1900

Askevold er klart mest kjent for sine landskap og dyremotiver, oftest kyr. Som ung hadde han vært gjetergutt i Nordfjord og han hadde inngående kjennskap til kyr. Askevold tok sine studier i Düsseldorf og hadde her Hans Gude som sin private lærer. Han brukte formspråket herfra, altså kombinasjonen av det klassisistiske og romantiske, til å utforske nye sider ved landskapet på Vestlandet. Mellom 1877 og 1878, reiste han imidlertid også til München. Motivene til Askevold er hverdagslige. Han ble fort anerkjent ute og deltok på en rekke internasjonale utstillinger på 1860-og 70-tallet. Både i sin samtid og i ettertiden, har Askevold blitt kritisert for et rutinepreg på bildene fordi han i stor utstrekning produserte bilder med relativt like motiver. Likevel ble han ansett som en av de aller viktigste kunstnerne i sin samtid. Verkene hans var svært ettertraktet. Stilen hans er svært karakteristisk og kjennetegner både ham, perioden han arbeidet i, og landet han skildret. Nasjonalgalleriet i Oslo har 23 verk av Anders Askevold i samlingen sin.

Reisen til sæteren

1878

Bildet hang først privat hos Elvester på Lillehammer, før det ble tatt med til hotellet hvor det har fått en fin plassering sammen med det andre Askevold-bildet i samlingen (begge vist nedenfor).

Gerhard Munthe

1849-1929

Gerhard Munthe er kjent for sitt egenartede, norske uttrykk. Han hadde en umiskjennelig stil med svært tydelige bånd til norsk kultur og natur. Dansen i Bergi kan betegnes som noe han selv kalte rytmisk kunst. Munthe startet sin utdannelse på Eckersbergs malerskole i Kristiania for deretter å reise til Düsseldorf – i motsetning til sine samtidige som da reiste til München. Han var svært opptatt av naturen og var, i større grad enn sine kollegaer, selvlært. Han er kjent for sine landskap, i tillegg til tegninger og mer dekorative verk som Dansen i Bergi. I forbindelse med studiene traff Munthe Frits Thaulow og Eilif Peterssen. Disse kom til å bli nære venner av ham. Munthe stilte på 1880-tallet ofte ut på Høstutstillingen som Wentzel igangsatte. Videre er han kjent for å ha deltatt på den såkalte Fleskum-sommeren i 1886. Det var først på 1890-tallet han gikk over til den mer dekorative kunstformen han siden har blitt så kjent for. Inspirasjonen til dette fikk han gjennom billedvev, den gamle bondekunsten, norsk middelalder samt symbolsk litteratur som var svært aktuell på den tiden. Med denne utrykksformen, følger Munthe i aller høyeste grad en europeisk tradisjon som gjorde seg gjeldende rundt århundreskiftet, nemlig Art Nouveau/Jugendstil og symbolisme. Han malte om lag 85 dekorative motiver i perioden mellom 1891 og 1926. Noen av disse motivene kommer i ulike versjoner slik at det totalt sett omfatter nærmere 300 bilder, enkelte som billedvev. Han har også arbeidet med utsmykninger og porselen. Gerhard Munthe tilbragte mange somre i Bøverdalen, og har derfor en spesiell tilknytning til stedet.

Dansen i Bergi

1908

Dette verket av Gerhard Munthe er det siste som ble anskaffet av Åmund Elvesæter. Det ble kjøpt på auksjon i utlandet. Motivet skal visstnok være basert på en drøm han hadde hatt, og er et meget godt eksempel på hans  dekorative kunst fra århundreskiftet. Munthe uttalte selv at han hadde arbeidet mye med bildet og at det var svært viktig for ham. Det er omtalt i mye litteratur og har vært stilt ut på diverse utstillinger.

Nils Bergslien

1853-1928

Nils var nevø av Knud Bergslien som også er en kjent, norsk kunstner. I likhet med Munthe, Ekenæs og svært mange andre på den tiden, tok også Bergslien turen til München. Foruten studier her, gjennomførte han også flere viktige studiereiser som for eksempel en med Gerhard Munthe gjennom Telemark. Til tross for at Bergslien hadde spesialisert seg på folkelivsskildringer, hadde han ofte et komisk snev over bildene sine. Motivene var ofte lystige som i dette med munkene fra Elvesæter-samlingen. Munkemotivene hans var sannsynligvis hentet fra Tyskland. Han hadde en svært uformell og lite ærbødig tilnærming til motiver fra klosterliv. En annen spesialitet Bergslien hadde tatt med seg fra reisen i Telemark, var nissemotiver. Dette og andre særnorske motiver gjorde ham populær blant turister og mange av bildene hans har havnet i USA. Videre har kunstneren stått for ulike former for utsmykningsoppdrag i alt fra kirker til hoteller. I bildet fra Elvesæter-samlingen, ser vi munker som drikker i lystig lag. Motivet er som nevnt typisk for kunstneren som både var opptatt av lystig stemning og klosterliv.

Nils Gustav Wentzel

1859-1927

Gustav Wentzel er en kjent, norsk kunstner som har gjort seg bemerket som hovedårsaken til at man fikk den første Høstutstillingen. Wentzel hadde malt et bilde, Snekkersvennen, som i dag henger i Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design. Dette ble i utgangspunktet refusert i Kunstforeningen. Wentzel tok med seg bildet til Thaulow og Krohg som begge syntes det var skammelig at det var refusert. Dette viser hvor konservativt kunstsyn som rådet i foreningen. Wentzel malte i en naturalistisk tradisjon. Naturalistene fremstilte som regel de vanskeligstilte i samfunnet og i dette tilfellet med Snekkersvennen, var det snakk om en pukkelrygget snekker. Kunstforeningen savnet det skjønne og idealet som folk forbandt med kunst, og refuserte det derfor. Striden ballet på seg i omfang, og endte med en egen kunstnerutstilling i 1882, senere kjent som Høstutstillingen.

Senere i karrieren gikk Wentzel over til å male flere interiørmotiver. Han studerte i Paris og da han kom tilbake fra Frankrike, giftet seg med Kitty Bætzmann. Deretter bestemte han seg for å gå i Adolph Tidemand sine fotspor. Han foretok flere reiser med familien til Setesdal for så å bosette seg i Asker. Kunstneren regnes for å ha vært på sitt beste på 1880-tallet. På 1890-tallet malte han flere vintermotiver – noen bedre enn andre. Familien fikk dårligere råd for hvert år som gikk og endte med å måtte flytte fra Asker til Gudbrandsdalen. Wentzel tilbragte de siste årene av sitt liv i Lom hvor han døde i 1927.

Aage Storstein

1900-1983

Aage Storstein er mer kjent for sine malerier og utsmykningsoppdrag enn sine veggtepper, men dette er et godt eksempel på at den kjente kunstneren også behersket vevkunsten. Dette verket er nok vevd av hans kone, men effekten forsvinner ikke i omformingen. Man kan fremdeles gjenkjenne Storsteins kubistiske stil. Aage Storstein ble født i Stavanger og flyttet først herfra i forbindelse med studier i Paris. Picasso var et stort forbilde for kunstneren som var svært opptatt av teori. Hele veien kan man skimte en motsetning i verkene hans mellom det klassiske og det moderne. Denne kontrasten gir kunsten hans et særpreg. Han jobbet ofte i store format, og utsmykningen av menneskerettighetene i Vestre galleri i Oslo Rådhus, er kjent som et hovedverk. Billedvevtradisjonen stod for øvrig sterkt i Bøverdalen fra 1700-tallet og utover, og man finner ulike uttrykksformer innen vevtradisjonen i Elvesæter-samlingen.

Antikviteter

Generelt er mange av antikvitetene malt opp i nyere tid, sannsynligvis på 1950-tallet da dette var vanlig praksis. Dette fører til at det er vanskeligere å identifisere akkurat når antikvitetene er laget – og av hvem.

Skjåk-Ola

1744-1802

Ola Skjåk, også kjent som Skjåk-Ola, var den mest kjente treskjæreren nord i Gudbrandsdalen og blant de aller mest kjente i landet. Han lagde svært karakteristisk bladverk i utskjæringene sine. Skapene hans er blant annet å finne på Maihaugen, i Norsk Folkemuseum og i Kunstindustrimuseet. Til tross for en karakteristisk stil, blir skapene til Skjåk-Ola ofte forvekslet med andre treskjærere så man må se nøye på detaljer og proveniens for å avgjøre ektheten av disse. Stilen er ofte kraftig eller grov, men samtidig symmetrisk og svært forseggjort. Proporsjonene er alltid svært gode.

Rasmus Elvesæter

1870-1929